På pauserommet står alltid radioen på, alltid popmusikk. Jeg skrur den av. Sjefen min har kontor på pauserommet, og skrur den på hvis den er av når hun kommer inn. Jeg sitter og leser. Jeg elsker å lese mens hun er der, jeg elsker øyeblikket hvor jeg merker at jeg har glemt at hun var der, fordi jeg leste, da føler jeg meg overlegen, det er jeg og de jeg leser om, mot henne. Mot dumheten. Jeg hater butikkverdenen, tingene de selger er kalde, onde, det er nødvendig med butikker, det vet jeg, men de skaper en ond verden. Hvor mennesker skal lures til å kjøpe ting de ikke trenger, hvor unødvendige ting produseres for å selges til mennesker som ikke trenger dem. Det flyter over, og de tingene vi ser er en liten brøkdel, de er en bitteliten synlig del av en uendelig mengde søppel - både tingene i seg selv og emballasjen - plast, papp, papir, gavebånd, teip, stifter. Det er svimlende å forestille seg alle verdens kasserte stifter ligge i en haug.
Men det jeg skulle snakke om var jo måltidet.
Før sjefen kom inn hadde jeg vaska hender (man får fryktelig skitne hender av å jobbe i butikk), fylt vann på vannkokeren og satt den på, det kontrollerer man ved å se den lille, oransje lampa lyse. Tatt en kopp fra underskapet, en teskje neskaffe i koppen, kokende vann over, melk i. Jeg hadde med to dobbeltskiver, bare den ene ble spist i denne pausa. Den hadde ost og paprika på, dessuten hadde jeg med et bløtkokt egg og en gulrot. Egget var delvist knust, men heldigvis hadde ikke plommen rent utover den andre maten. Jeg tok skivene, egget og gulroten på en tallerken, og leste i tidsskriftet Bogmarkedet en liten stund mens jeg spiste egget. Leseeksemplaret av Maria Hellebergs "Kamma" lå klar, og da jeg var ferdig med egget, den sølete delen av måltidet, begynte jeg å lese i den. Smussomslaget var satt inn der jeg slutta å lese i forrige uke. En fengslende fortelling om livet, hun unngår elegant å fokusere spesielt mye på romantikken - den er der, men den er ikke det det handler om, for det er LIVET det handler om, livet til en intelligent kvinne og det er vanskelig å beskrive det (altså for meg å beskrive denne egenskapen ved boka), men det at romantikken ikke tar over er sterkt og flott gjort, det er gjort med verdighet --- som om man Forfaller til romantikk. Nja, jo, det gjør man OFTE, uten at det er noe galt i det i seg selv ---- å forfalle til romantikk, men det utelukker alt det andre, romantikken oppsluker alt det andre, får det til å miste betydning, så for at det andre, alle de andre aspektene ved livet, skal kunne framtre SKARPT, så må man la romantikken ligge? Ikke dvele ved den? Kanskje.
Det er jo det med romantikken, at så snart det er den det handler om, så er den så sterk og intens og voldsom, at vi ikke enser det andre, da blir romantikken alt vi vil ha, det blir det eneste som kan mette oss, tilfredsstille. Ja.
Og måltidet, hvordan var det? Egget var godt, absolutt. Selv om det var kaldt. Jeg ble overraska over hvor godt det var selv om det var kaldt, fordi jeg har trodd at kalde egg måtte være hardkokte (det var faktisk en feil at det ble bløtkokt, det var et stort egg og de åtte minuttene var for lite). Det må de ikke. Etter min smak. Ca midt i egget kom sjefen inn, det setter alltid en demper på pausa, som er mye bedre hvis jeg er alene. Hun sa noe til meg, en beskjed, og forresten - velbekomme. Velbekomme, det sier man visst i bokhandler og sikkert andre steder, men jeg hørte det først i Arnold Busck i Rødovre, hvor alle sa velbekomme til hverandre mens de spiste. Jeg syns det var merkelig, men nå er jeg vant til det og sier det selv til andre. Det er en lett måte å være vennlig og oppmerksom på. Sjefene bruker det uhemmet for å vise hvilke gode sjefer de. Jeg har lært å ikke legge så mye i det.
Sjefen forstyrret meg altså en del, men i det minste satte hun ikke på radioen igjen. Til slutt spiste jeg gulroten, det bråkte i det stille lokalet mens jeg tygde den, det var plagsomt fordi sjefen var der. Hvis hun ikke hadde vært der, hadde jeg likt lyden av gulroten som ble tygd. Sånn er det. Jeg leste, sjefen gikk igjen, jeg måtte snart gå selv, halvtimen var snart omme, men det var spennende det jeg leste (var det bryllupsnatta? Gjengitt sobert, med fokus på andre ting enn åh og ah og ekstatisk fysisk lykke - hun er virkelig sober, Maria Helleberg, jeg tror hun må være en god og ordentlig og innsiktsfull og særdeles intelligent person), så jeg utsatte et par minutter, men så MÅTTE jeg gå. Tilbake til kassa. Noen ganger er det drepende å stå i butikk. Ydmykende. Og noen ganger er det greit og til og med hyggelig.
